Begrepet emosjon beskriver en følelsestilstand som involverer både kognitive (tanke, forestilling, minne, fortolkning), fysiologiske (kroppslig) og atferdsmessige reaksjoner til hendelser. Vi er alle utstyrt med positive og negative følelser vi bruker for å overleve fare, tilpasse oss situasjoner og kommunisere. Hendelser vi opplever uttrykker vi gjennom våre følelser. Når vi blir utsatt for en hendelse (innenfra eller utenfra) skjer det en følelsesrespons som kommer til uttrykk kroppslig og får oss til å handle. Finnes det følelsesresponser som er universelle og felles for alle mennesker på tvers av kulturer og kjønn? I denne artikkelen skal jeg forsøke å gi en diskusjon rundt dette spørsmålet.
En grunnleggende emosjonsmodell og emosjonens natur
Hele ideen om hvordan følelsene våre er utviklet bygger på evolusjonsteorien om tilpassning til miljøet. For å løse problemstillingen vil jeg trekke på ideen at det finnes en grunnleggende emosjons modell som alle emosjoner stammer fra. Det er ingen konsensus om hvor mange emosjoner som er grunnleggende og hvilke disse er, men det er enighet om at de finnes.
Jeg vil ta utgangspunkt i emosjonenes natur som forklarer hvordan våre følelsesmessige tilstander har fire felles kjennetegn. Disse kjennetegnene er først at det finnes stimulus i forkant av en emosjon. Denne stimulusen blir vurdert og skaper en følelsesmessig respons. Deretter uttrykker kroppen en fysiologisk reaksjon til den følelsesmessige responsen og til slutt har vi atferdsmessige tendenser (uttrykksfulle eller medvirkende).
Vurderingsteorien (appraisal theory) til Lazarus sier at samme situasjon kan resultere i ulike emosjoner hos mennesker. For at en følelse skal finne sted må det være en kognitiv aktivitet først. Eksempelvis kan glede uttrykkes med gråt hos noen og latter hos andre, dette henger sammen med kognisjonen som blir gjort i forkant av følelsen i følge Lazarus.
Bilkjøring og emosjonens natur
Det argumenteres for grunnlegende emosjoner i mye litteratur og to følelser det virker å være enighet om er ”sinne” og ”glede”. En tenkt situasjon i bilkø på vei til en avtale, trafikken stopper opp og avtalen er om få minutter. Vurderingen som gjøres av denne situasjonen er betinget av flere faktorer som arv og miljø. De som vurderer situasjonen som en hindring vil skape en følelsesmessig respons med sinne. De som vurderer situasjonen som en mulighet vil reagere følelsesmessig med glede. Kroppens fysiologiske reaksjon til sinne er helt ulik kroppens reaksjon på glede. De som reagerer med sinne vil kanskje sitte mer oppreist og ”alert”, den som reagerer med glede vil lene seg tilbake i bilsete og slappe mer av. Adferden vår blir derfor helt ulik. Den sinte vil kanskje sette på noe aggressiv hard metall og forsøke å presse seg forbi og tute. Den med en gledes reaksjon vil kanskje vri opp noe klassisk harmonisk musikk, smile og ta det helt med ro. Sannsynligvis vil begge komme frem omtrent samtidig. Den ene med hode fullt av irriterende og sinte tanker, den andre med et harmonisk sinn. Eneste forskjellen i disse to utfallene er kognisjonen som ble gjort for å vurdere hendelsen.
Emosjonens natur virker å være lik for alle mennesker uansett kultur og kjønn. Det som kan være ulikt er hvordan vi er lært opp til å reagere på hendelser. Det kan være ulike normer for bilkjøring i ulike deler av verden som vi har lært oss gjennom tilpassing til miljøet. De kjemiske prosessene som stimuleres i hjernen kan også påvirke hvordan vi forholder oss til situasjonen, noen mennesker trives med ”rushet” som settes i gang av en sinne reaksjon, andre kan trives med de mer harmoniske stimuleringene. Derfor tolker jeg det slik at vi er ulikt disponert gjennom arv og miljø.
Avslutning
Det virker å være vår vurdering av en situasjon som preger den følelsesmessige respons. Den følelsesmessige responsen vi reagerer med kommer til uttrykk fysiologisk først og deretter som en handling. Derfor vil situasjoner vi vurderer til å være noe bra komme til uttrykk med helt andre handlinger enn de vi tolker som noe dumt. Selv om vi kan reagere ulikt på samme situasjon betyr ikke det at vi ikke kan ha tilgang på de samme følelsene.
Vi mennesker er disponert til å vurdere situasjoner ulikt og ut fra vår vurdering skapes den følelsesmessige responsen. Graden av følelse vi opplever (her sinne eller glede) avhenger igjen av de samme faktorene, arv og miljø. Til spørsmålet i problemstillingen tolker jeg det slik at vi responderer ulikt til samme situasjon på tvers av kulturer. Selv om vi responderer ulikt finnes det følelser som kan være universelle og vi gjenkjenner dem hos hverandre. Selv om vi reagerer ulikt vil vi kjenne igjen forskjellen mellom en person som er glad og en som er sint uavhengig av hvilken situasjonen som var i forkant av det følelsesmessige uttrykket.