Det er ganske rart hvor vanskelig det er å forklare bevissthet. Det sikkert alle som stiller spørsmål om bevissthet vil være enige om er at vi har det, vi har bevissthet. Men, siden det er noe vi har, hvorfor er det da så vanskelig å forklare hva det er. Det virker som vi har bevissthet for å kunne oppleve verden som vi gjør. Uten bevissthet ville vel ingenting av det som skjer rundt oss kunne bli oppfattet.

Det første ordet som dukker opp hos meg når det snakkes om bevissthet er oppmerksomhet. Men det å gi oppmerksomhet til noe eller noen gjør at jeg fokuserer oppmerksomheten mot den tingen eller det mennesket, men det er jo ikke bevissthet, hemm. Bevissthet virker å være det som gjør at jeg er i stand til å gi noe oppmerksomhet.

Vi får prøve en annen vinkling. Hva om bevissthet er noe som kun kan oppleves i førsteperson, at det rett og slett er en opplevelse. Jeg kan jo ikke være bevisst for noen andre enn meg selv, derfor virker det umulig å prate om bevissthet i tredjeperson. Bevissthet kan da virke å være noe jeg selv opplever å ha. Ergo så opplever jeg å være bevisst, eller?

I filosofien snakkes det om bevissthet som en form for qualia. Qualia sier noe om hvordan det føles å ha en opplevelse. Ergo snakker filosofien om følelser, det at vi er i stand til å føle. For uten følelsene ville vi da vært like menneskelige? Bevissthet kan vi si er en del av det å være et menneske. Et menneske er i stand til å oppleve følelser. Det kan tolkes at det å kunne ha en opplevelsen er en følge av at vi har bevissthet.

Vi opplever verden fra ett begrenset perspektiv og alle mennesker virker å være subjekter. Det virker umulig å vite hvordan et annet menneske sin subjektive opplevelse av verden oppleves. Jeg kan kun oppleve verden fra mitt ståsted, med min egen bevissthet. Det må derfor være noe som er en del av mennesket, en del av den essensen som er oss.

Er jeg helt på bærtur, eller virker dette logisk?

Hvordan vil du beskrive din egen bevissthet?